Gjensyn med gamle helter

Dette intervjuet sto på trykk i Nordbygda Fotball bladet i 2010

Denne gangen har vi valgt en veteran av den eldre garde. Karl har vært med i fotballmiljøet i Nordbygda i to mannsaldre. Både som spiller,lagleder, formann og forskjellige verv i fotballgruppa. Han var den første formannen etter at Nordbygda startet opp igjen med eget lag i -69.

– Kan du fortelle litt om hvordan og hvorfor det ble blåst nytt liv i fotballgruppa i 1969?
– Det var vel mye patriotisme som førte til dette. Det var mange som sluttet å spille etter sammenslutningen med Løten av forskjellige årsaker. Så en kveld som jeg, Erik Flagstad og Peder Lysaker satt på en kafé i Elverum bestemte vi oss for å forsøke å dra gruppa i gang igjen. Vi innkalte til møte på skola og det viste seg at interessen var stor, vi fikk valgt et styre og dermed var vi i gang.

– Men før dette så hadde du en lang aktiv periode som spiller før gruppa ble oppløst i -64, når startet du å spille fotball?
– Det er vanskelig å si noe årstall men som guttunge like etter krigen var jeg ofte nede på sletta og så på de eldre gutta trene. En kan vel si at jeg startet karrieren som bakkeeper på Brandsrudsletta. Da jeg ble litt eldre fikk jeg ofte være med på treninga hvis de manglet folk på ene laget.

– Var det noen spillere du husker spesielt fra denne tida?
– Tja det var vel flere det men jeg så nok litt opp til Erling Lillehagen, han var en stor kar og litt av et råskinn.

– Når fikk du være med på et organisert lag?
– Det var nok på småguttelaget det og der var det et par kamper jeg husker spesielt. Den ene kampen var en tragisk historie, vi spilte en kamp med sørgebind fordi vi hadde mistet en lagkamerat i en tragisk ulykke. Dette satte spor i et guttesinn.. Ellers husker jeg spesielt en kamp på Ilseng som vi vant ,det var nok et surt tap,for småsteinen haglet etter oss når vi dro.

– Din voksne karriere, hvordan startet den?
– Det skulle være kamp mot Jesskam og det var en spiller for lite, dermed fikk jeg bli med og ble plassert på venstrebacken og det ble min plass på banen.

– Jeg har hørt at du hadde en ganske bra skuddfot, stemmer det?
– Tja det kunne vel hende enkelte ganger, jeg husker en gang på Tangen, jeg skulle ta et frispark fra midtbanen, Tangens keeper hadde sola rett i fjeset og så ingenting...ballen gikk mellom henda på`n og rett i mål.

–Hvordan trente dere på den tiden?
– På sommerstid trente vi to ganger i uka. På vinterstid trente vi en kveld inne i Skjold. Da var det gymnastikk inne og løping på vegen. Det var ingen brøyting på Brandsrudsletta den tida, så da våren kom trente vi i snøen for at den skulle smelte fortere. Det var harde treningsøkter i en halvmeter snø.

– Er det noe du husker spesielt godt fra denne tiden?
– Ja det må nok være de årlige turene til Vestre Trysil. Der var det mye moro og det er mange historier som går fra disse turene men jeg husker spesielt en. Det var kamper både lørdag og søndag og fest på samfunnshuset på lørdagskvelden. Men denne gangen kom Reidar Kjærnet og fortalte at det dessverre ikke ble noen fest på samfunshuset for det var bryllup der, men dere er sikkert velkomne der sa han. Så vi tok han på ordet, vi samlet sammen noen kroner til brudeparet og dro dit. Vi ble veldig godt mottatt og ble traktert etter alle kunstens regler og feiret bryllup til tidlig morgen. Dette var typisk for gjestfriheten i Tørberget, dørene var alltid åpne for oss. Det merkelige med disse turene var at vi alltid spilte gode kamper på lørdager men dårlig på søndag – uten at jeg vet hvorfor.

– Hvordan var baneforholdene rundt omkring på den tida?
– Stort sett var det grusbaner så langt ned i divisjonene, gras var en sjeldenhet. På brandsrudsletta var det fast prosedyre å møte opp noen timer før kampen for å plukke glasskår som var igjen fra festen kvelden før. Så ble bana sloddet og til slutt merket manuelt med sagflis.

– Du var med da det ble startet old-boys lag i nordbygda. Der pådro du deg en alvorlig skade, hva skjedde?
– Det var på Fartbana, i kampens hete skulle jeg gjøre en vending men det ene benet «satt fast» i bakken og ble stående igjen. Dermed røk korsbånd, leddbånd og menisk. Det ble sykehusopphold og 52 behandlinger etterpå, men er aldri blitt helt bra.

– Selv om du ikke kunne spille mere selv så ble du ikke borte fra fotballmiljøet?
– Nei, jeg fulgte jo med Ellen opp gjennom årene og var tidvis oppmann på pikelaget hun spilte på. Jeg var også leder i fotballgruppa i -80 -81 og har også hatt styreverv etter det. Var også med i banekomiteen i noen år og er fremdeles med og hjelper til når det trengs.
En ting som jeg synes vi bør nevne er den månedlige veterrantreffen i Skjold som noen av oss fikk i stand for noen år siden. Her møtes veteraner fra Nordbygda Idrettslag til mimring og sosialt samvær en gang i måned.

– Blir du fortsatt å se på bana i åra som kommer?
– Ja, helt sikkert, må jo følge med barnebarna vet du.

Til slutt, har du noen gode råd å gi oss?.
Ja ta vare på ungdommen, det er mange gode småtasser oppå der.....


Jon Ove, 2010